Og meget uventet står man tilbage med et ret vellykket og ambitiøst stykke elektronisk eksperiment, som godt nok viser inspirationskilderne i Coil, Art of Noise og Throbbing Gristle vældigt meget frem, men samtidig placerer pladen Kelly Lee Owens som en væsentlig nutidig komponist og producer, i stedet for en dream pop-stjerne, som hun synes at tegne sig selv som på den selvbetitlede debut og Inner Song.